Stage Dolls

Etter å ha feilet å bli signert av et plateselskap ga bandet ut sitt debutalbum Soldier’s Gun med egne midler i 1985. Musikkalbumet ble senere nominert til Spellemannprisen. Oppfølgeralbumet Commandos (1986) kom året etter på plateselskapet Grappa.[2]

I 1987 signerte bandet platekontrakt med det amerikanske plateselskapet Big Times Records, og ble dermed lansert internasjonalt.[3] Det selvtitulerte tredjealbumet Stage Dolls kom i 1988. I kjølvannet av utgivelsen fulgte turnering i USA. Turnéplakaten ble frontet av slagordet «Twenty Feet Norwegian Rock», og bandet fikk plassering på den amerikanske Billboard-listen med singelen Love Cries, som nådde 46.-plass.[4] Samme singel var helt oppe på 3.-plass på Billboard Rock Charts.[5]

Etter tre år ble det fjerde albumet Stripped (1991) utgitt. Albumet var preget av enklere arrangementer, mindre synthesizer, og et lydbilde som lå tettere opp til hvordan bandet hørtes ut på konserter. Flakne hadde samarbeidet med den amerikanske tekstforfatteren Bobby Icon på albumet. Singelen «Love Don’t Bother Me» ble remikset av den amerikanske musikkprodusenten Ron Nevison.[6]

Resten av tiåret markerte en roligere periode for bandet. I 1993 ble samlealbumet Stories We Could Tell utgitt, og bandet ansatte Morten Skogstad som fast trommeslager. Samleplata solgte bra, men kom også i en tid da de musikalske trendene holdt på å forandre seg. Interessen var dalende for den type radio-rock som Stage Dolls spilte.[7][8] På midten av 1990-tallet var bandet midlertidig oppløst. Flakne ga ut soloalbumet Shoot the Moon, mens Storli startet booking-byrå.[8] Bandet kom sammen igjen i 1997, men opplevde liten interesse omkring utgivelsen av sitt femte studioalbum Dig. Selv om Dig ikke ble noen stor salgs-suksess[9] viste gjenforeningen at bandet fortsatt var produktivt. I forberedelsene til plateinnspillingen hadde Flakne skrevet nærmere 30 nye låter.[10]